Teori

(fra Darwin 200 år-en festbrems; Av Peder A. Tyvand)

Det finnes mange teorier rundt om i verden. Én av dem med stor utbredelse i Vesten, er dogmet om at å utbre sine gener er livets dypeste og opprinnelige mening. En viktig ideologisk støttespiller for denne doktrinen i senere år har vært Richard Dawkins. Med sine bøker om 'The selfish gene', har han bidratt til å popularisere og ideologisere dette temaet. Ideologiseringen består i at han knytter utbredelse av egne gener som en logisk følge av darwinismen, ja som en urkraft i populasjonenes befolkningsvekst. Denne læren går under navnet sosialdarwinisme eller sosiobiologi. Kjernen i denne læren er at en ser på genet som den enheten som søker å reprodusere seg selv. Organismen blir en slags slave for genene, en robot som er programmert til å reprodusere sine gener. Når organismen slik blir underlagt ett eneste formål: reproduksjon, blir den nedvurdert og får en sekundær betydning.

Dawkins sosialdarwinisme ser på den fysiske organismen som en reproduksjonsmaskin for individets gener. Det naturlige utvalg har som oppgave å skulle favorisere de genene som utbrer seg selv mest effektivt. Dette er teorien, og menn som Dawkins har gjort seg både rik og berømt på å formidle den. I vårt akademiske og intellektuelle Vest-Europa, kan imidlertid spranget mellom filosofi og virkelighet bli vel stort for noen. Den kjente matematikk-vitsen: 'Virkeligheten er ett unntak, vi velger å se bort i fra,' fungere greit her. Det er meget få som i praksis vil leve ut et slikt syn for enhver pris. Det kan nesten virke som det med noen generasjoners mellomrom trengs en påminnelse, for at ikke folk skal glemme de logiske konsekvensene av et slik enøyd filosofi. I vår generasjon ble menneskemonsteret Josef Fritzl avslørt i 2008, etter at han i 24 år hadde holdt sin datter Elisabeth innesperret og satt 7 barn på henne, hvorav 6 var i live.

- og praksis

Dypt nede i en kjeller i byen Amstetten i Østerrike, hadde ingeniøren Josef Fritzl (f. 1935) holdt datteren innesperret, mens han systematisk 'spredte sine gener' via henne. I tillegg til 25% av arvematerialet barnebarna hadde via ham som morfar, fikk de 50% via ham som far. I sum ville de 6 barna videreføre ca. 99% av hans arvemateriale. For at folk på ordinært vis slik skulle lykkes i å 'bre sine gener', måtte de minst få 10 barn, som så igjen fikk 10 barn hver.

Det kan virke som menneskeheten trenger å våkne opp og se hvor grufull filosofien om det 'det egoistiske genet' virker i praksis. Teoretisk sett, kan den profane intelligentsiaen nikke anerkjennende til Dawkins forklaring av evolusjon via gener (framfor organismer), som fokus for naturlig seleksjon. Kommer en til praksis, blir spørsmålet heller: 'Hvem er i stand til å snakke konsekvent og overbevisende om det egoistiske genet, etter avsløringen om Josef Fritzl? Vi må ikke bortforklare de fryktelige handlingene Fritzl har gjort mot sine nærmeste. Samtidig må vi ikke miste respekten for menneskeverdet til de stakkars uskyldige barna, og deres framtidige liv. Men praksis avslører at filosofien om det egoistiske genet både er en usann lære om menneskets opphav, samt en usunn oppskrift for menneskers liv.

Flere enn undertegnede har reagert på sammenhengen mellom Fritzl og Dawkins. Bloggeren Richard Ingham påpekte sammenhengen allerede mai 2008: 'Prøv å se bak overskriftene til slike historier, og du vil se det berømmelige 'egoistiske genet' slik det er blitt beskrevet av den britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins.' Foreløbig har vi ikke hørt om noen rettssak i den sammenheng, heller ikke mot forfatteren her. Heller ikke har vi sett Richard Dawkins innstevnet som vitne i rettssaken. Sosialdarwinisten Josef Fritzl, kunne om han klarte å se sine ugjerninger mot sine nærmeste i individsammenheng, klandre 'læremestre' som Dawkins for ideologien bakom saken.

Det finnes ingen etiske normer i Dawkins sosialdarwinistiske verden, som kan overprøve den 'høyeste av alle etiske normer': Å utbre sine egne gener. En datterdatter av sin morfar, blir nærmest en klon av seg selv -om vedkommende tildeler seg dobbeltrollen som far-morfar. Barnet/barnebarnet får som sagt 3 ganger så mye arvemateriale (75%), mot normalt 25% for barnebarn. Josef Fritzl handlet ufattelig egoistisk og ondt. Men kanskje også Dawkins burde overveie å donere bort alle sine bokinntekter, for å reparere noen av skadene som hans lære har påført bare overfor familien Fritzl. Da ville pengene komme mer til nytte, enn til stadig ny propaganda for gudløst liv og det egoistiske gen.

At dette kan passe med en mannsjåvinistisk tankegang, kan bunne i at menn har XY-kromosom, mens kvinner har XX-kromosom. Mannlig kromosom kan ved celledeling gi opphav til både gutt og jente. Menn har alle de typer gener kvinner har. Riktignok har vi det kjønnslige X-kromosomet bare i ett eksemplar, mens kvinner har ett par X-kromosomer. Likevel kan altså en datter bli noe nær en klon av sitt mannlige opphav. Hvis en skulle klare å fordoble X-kromosomet vi har, ville resultatet bli arvestoff for en fullverdig kvinne. Noen menn kan se ut til å bære preg av dette.. Det er derimot ikke mulig å klone en mann fra en kvinnes arvestoff.

Hvilken lærdom kan vi trekke av dette? Er det noen grunn til å stole på et prinsipp som viser seg å være ondt, når det brukes kompromissløst blant mennesker? Kan dette ha vært et byggende prinsipp opp gjennom livshistorien for hele dyreriket? Nei, etter Fritzl historien er det mindre grunn enn noen sinne til å tro på et slikt prinsipp, som byggende prinsipp for menneskeheten. Nå kan en imidlertid satse på en mildere variant av naturlig utvalg, som ikke går til den ideologiske ytterligheten som sosialdarwinismen representerer. En kan f.eks. prøve å erstatte den strenge ideologiske sosiobiologien med en mildere variant, som gir armslag for f.eks. feminisme. Men det ville også være ideologisk basert, ikke på empirisk vitenskap.

Om en sammenligner menneskelig kjønnet formering med ukjønnet formering, som en del planter har, kan vi se en parallell. Det er mulig å betrakte Fritzl historien som et forsøk på menneskelig knoppskyting. Blomsterplanten harerug produserer kloner av seg selv, ved knoppskyting. Hver ny plante får da 100% av foreldreplantens gener. I tråd med det han tidligere hadde gjort, kunne Josef Fritzl ha prøvd sette barn på sine barnebarn. Om han hadde gjort det, ville hvert barn-barnebarn-oldebarn, ha fått 87,5% av sine gener fra ham. Selv om det begynner nærme seg harerug-plantens kloning, ville ikke kjønnet formering være den naturlige veien å få for 'det superegoistiske genet' i en naturalistisk darwinistisk kontekst.

Sosialdarwinismens anti-moralisme: De ti anti-bud

Vi tar med de 10 bud Moses mottok, i sin mer opprinnelige form -for sammenligningens skyld:

De ti bud i Moseloven	Sosialdarwinismens 10 anti-bud
1. Du skal ikke ha andre guder enn Jahve	1. Du skal ikke ha andre guder enn dine egne gener
2. Du skal ikke gjøre deg noe avgudsbilde og tilbe det	2. Du skal bøye deg for darwinismen
3. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.	3. Du skal bruke tomme uttrykk der Guds navn inngår
4. Du skal holde hviledagen hellig.	4. Du skal aldri hvile i din kamp mot gudstroen
5. Du skal hedre din far og din mor	5. Du skal hedre dine forfedre apekatten og amøben
6. Du skal ikke slå ihjel.	6. Du kan ta liv på vegne av dine gener
7 Du skal ikke drive hor (bryte ekteskapet)	7. Du kan drive hor for å utbre dine gener
8. Du skal ikke stjele.	8. Du kan stjele for å skaffe ressurser for dine gener
9. Du skal ikke vitne falskt mot din neste.	9. Du kan lyve når det vil bedre dine geners posisjon
10. Du skal ikke begjære din nestes hustru eller noe som hører din neste til.	10. Du skal begjære alt pent av motsatt kjønn

Det er en litt skremmende parallell her, i og med at det onde heller ikke kan stille opp noe prisverdig på eget initiativ. Det er kun ved å komme med motsatsen til det gode, at det bidrar i denne verden. Heldigvis har de fleste sosialdarwinister hemninger og følelser, som de oppfører seg etter i det daglige liv. Et 'unntak' kommer kanskje paradoksalt nok ofte i forkant av godhetens høytid, i forbindelse med julebord? Svært få 'troende' sosialdarwinister kommer nær å leve ut sin ideologi fullt ut. Heldigvis er vårt samfunn såpass sivilisert på overflaten at rettsapparat og sosiale normer ikke tillater en livsstil basert på de ti anti-budene.

Sosialdarwinismen er en gudløs 'moralisme' der det settes likhet mellom makt og rett. Makten ikke bare kan, men skal, ha rett. En anerkjenner ingen absolutter som kan overprøve egoismen. Den blir et kosmisk prinsipp, der narsissismen blir gjort til den høyeste normen i universet. Det blir i praksis å forherlige psykopati, ved at en setter opp noen av menneskehetens verste trekk som norm. Genenes egoisme, river opp nestekjærligheten med rot. Andre som kommer i ens vei, blir brukt som midler for egen posisjonering. Ambisjonen til sosialdarwinismen er å sette ideologisk standard for alle humane vitenskaper. Det innebærer at empiri-fiendtlighet må bakes inn i forskningens basis. En kan merke seg at kryssende dogmer kan ligge i stille innbyrdes strid med hverandre, der en finner fram til en form for innbyrdes vikeplikt. Motstandere av slike dogmer må sette inn motangrep på slike steder..

Fortellingen som sa den ikke var en historie

Vi bombarderes daglig av mange reklame-innslag. En tendens synes gå i retning av å fortelle historier som virker plausible. Det er noe folk husker. Om en da i tillegg får komme til og fortelle samme sak mange ganger, vet en at noe går inn og blir værende som 'sannhet'. Darwinismen er en fortelling. En reklamefortelling som bedrar oss. Fortellingen later som den er noe annet, en teori: Evolusjonsteorien. Men neo-darwinismen er ingen teori. Darwinismen er historien som sa den var noe annet enn en historie.

Ny-darwinismen er en fortelling om livet. En slags akademisk skrøne. En fortelling helt uten magemål: Den blåser seg selv opp, til å være noe større enn livet selv. Den påstår at livet følger av fortellingen. Ved å gjøre seg større enn livet, går den i sin egen felle. En fortelling som gjør seg større enn livet, lyver om livet. Våre fortellinger forutsetter livet. Livet lager sine egne fortellinger, livet forutsetter aldri våre fortellinger. Det er ny-darwinismen som forutsetter livet, ikke omvendt. Ingen fortelling kan være større enn livet.

Darwinismen er ingen teori eller lære. Den bare gir seg ut for å være det. Darwinismen som teori eller lære har aldri overbevist noen. Vi har ikke hørt om noen som er så overbevist av kjernen i teorien: at kaos (mutasjoner) skulle skape orden, eller borgerkrig (naturlig utvalg) skulle danne liv eller høyere nivåer av dette. Men darwinismen som fortelling har overtalt mange. Stadige gjentakelser i media, monopol i utdanningen, manipulering av øyne og informasjonsinnhold, gjør at det til slutt virker ganske så plausibelt. Dessuten tror jo 'alle' på det, ikke sant? En vil jo ikke skjemme seg ut, ved å si at 'keiseren er uten klær'. En statistisk oversikt viser at ca 78% av den norske befolkning, har latt seg overbevise av fortellingen som formidles om ny-darwinismen.

Moderne markedsføring har hatt som sitt første bud: 'Du skal fortelle en historie'. Historien som skal fortelles, må være en god historie. En god historie tåler å bli repetert. En gjenfortalt historie gir gjenkjennelse, trygghet, bekreftelse, samhørighet og identitet. En historie til retorisk bruk, må først og framst være god. Det skader imidlertid ikke om den inneholder litt sannhet også. Historien om de oppofrende, nasjonalistiske og modige Eidsvollsmennene i 1814, var kanskje like viktig som produktet de framstilte: Grunnloven. Historien og Loven ble ett og virket nasjonsbyggende. For et folk som hadde vært underkuet siden Svartedauden og før.. Folk kan bli overrumplet, bli bergtatt og overtalt av en god historie. I overført betydning sitter menneskene rundt leirbålet og opplever fellesskapet som historien formidler. Slik tenker man i dagens reklamebransje.

Skal en tale til menneskers hjerte, må en ha en historie å formidle. Det er noe helt annet enn å tale strengt logisk til menneskers fornuft, og oppfordre dem til å tenke selv. Reklamebransjen etterspør historier som styrer unna hodet og rammer mennesker i hjertet. Alle kremmere vet at menneskers lommebok befinner seg nærmere hjertet enn hodet. Det finnes flere fagmiljøer enn reklamebransjen som er historiefortellende. Faghistorikere har alltid hatt denne rollen. Det også i perioder hvor offisielt ideal har vært å være strengt objektivt og saklig. Men man kan jo ikke skrive en historiebok uten å velge et ståsted og en vinkling. Det gjelder også andre fag som har basis i historien og historiefaget.

Moderne teologi forteller historier

Moteperspektivet i all teologi er å være historiefortellende (narrativ). Dette perspektivet har solid støtte i Bibelen. Vi kan ramse opp skapelsesberetningene, beretningen om syndfloden, beretningen om Babels tårn, fedre-fortellingene, fortellinger om dommere, profeter og konger etc. I NT fortsetter det med Jesu lignelser, og forfatternes beretninger om undre, stridssamtaler, reiseberetninger, rettssaker , domfellelser, avrettelse og Oppstandelse! Likevel har teologi behov for en underliggende lære. Å skulle gjøre all teologi til historiefortelling, er å dra det for langt.

Darwinismen har kanskje lært av dette. Helt fra Darwins tid har darwinismen vært en historiefortelling. Den starter med personen Charles Darwin. Fortellingene bygger seg opp på hans studier og hans lange sjøreise. Så kommer klimakset: på sjøreisen får han en visjon. Visjonen danner grunnlaget for Darwins forfatterskap og videre livsløp. Personen trer gradvis til side, og får en birolle i egen fortelling. Etter hvert blir fortellingen global, og omfatter dyre -og menneskeriket. Den går bl.a ut på at de tilhører samme rike. Ja, hele livets historie, inkludert livets og menneskets opprinnelse blir etter hvert lagt inn i den ny-darwinistiske fortellingen. Den starter med Darwins møte med finkefuglene på eksotiske sydhavsøyer. 'Eia var vi der'..

Globaliseringen av Darwins tanker starter med hans møte med Galapagos-finkene. Et paradis så ubesudlet av mennesker, at mange dyr ikke har lært seg være redd for oss. Det burde de vært, for mange hundre av dem havnet som relikvier i Darwins samling. For darwinistenes fortelling var dette det magiske øyeblikket: da historiens løp tok en avgjørende vending. Jødedommen opererer også med en slikt øyeblikk. Øyeblikket da Abram ble kalt av Gud i Mesopotamia. Denne historiefortellingen i Bibelen går fra å være global til å bli personlig utfordrende. Gud kalte én person ut fra avgudsdyrkelsens høyborg. Darwinismens historiefortelling gikk fra å være personlig til å bli globalt utfordrende, da troens far Darwin, møtte finkefuglene på jordas mest isolerte paradisøyer.

Disse to øyeblikkene er bestemmende for framtiden. De peker ut veien videre for de troende. Disse to veiene er er på mange måter motsetninger, men har én ting felles. De to fortellingene kan ikke klare seg uten øyeblikkene da historien snudde. Uten Abrams møte med Gud, har vi ingen sammenhengende GT-fortelling. Uten Darwins møte med finkenes ulike nebbstørrelser, har vi ingen sammenhengende darwinistisk historiefortelling. Derfor må en lete en god stund før en finner en generell lærebok i biologi, som utelater Darwins finker.

Fortellingen forbinder urcellen med mennesket

Den nydarwinististiske fortelling har som mål å få oss til å føle, ikke tenke, at alle livsformer henger sammen via en naturlig sammenhengende kjede avstamning. Ved fortellingens hjelp skal vi oppleve enheten i den naturlige, fysiske kjede som forbinder alle livsformer i fortid og nåtid. Kjeden som forbinder alt levende, uten brudd eller unaturlige hendelser av noe slag. Budskapet til darwinismen er at vi skal føle denne sammenhengen, uten å tenke for mye over det. Det virker bare forstyrrende å tenke for mye, før følelsene har fått satt seg.

Det er ikke vitenskapen som forbinder urcellen med mennesket. Mange tar for gitt at det er et ufrakommelig vitenskapelig faktum. Men paleontologien og biokjemien kjenner ingen slik historie. Det er den ny-darwinistiske fortellingen som konstruerer denne forbindelsen hele veien fra urcellen til mennesket. En forbindelse via såpebobler, ikke fakta. Grunnfortellingen er altså den kontinuerlige sammenhengen mellom livsformene. Kontinuitet fra urcelle til mennesket. Det er jo en spennende fortelling, uavhengig av om den er sann eller ikke. Fortellingen følger livet, langt ned i havdypet, opp på land og høyt opp i lufta. Fortellingen har mange stadier, fra encellet til flercellet, fra krypdyr til pattedyr, fra aper til mennesker. På hvert stadium kommer de såkalte 'mekanismene' inn og gir en følelsesmessig bekreftelse av fortellingen.

Disse 'mekanismene' skal liksom være i stand til å forårsake de kontinuerlige endringer som trengs, om vi skal tro fortellingen. Men det skal vi ikke, for disse mekanismene har ingenting med denne kontinuiteten å gjøre. Mekanismene forklarer ikke, de bare bekrefter fortellingen. Riktignok bekrefter de den bare på det følelsesmessige, emosjonelle ikke på det saklige planet. Men de 'varme følelsene' det skaper, gjør at folk føler seg overtalt. Følelsen av overbevisning setter seg, og blir etter hvert urokkelig. Fornuften kommer diltende etter, og den klarer sikkert å tilpasse seg følelsene. Slik virker det i det postmoderne samfunn.

Darwinismens mekanismer forklarer ingenting om livets opprinnelse og utvikling. Det er da heller ikke meningen. En fortelling trenger ingen forklaring, den må bare henge sammen. Fortellingen må lage en ramme, skape en stemning og ha framdrift. Mekanismene er motoren som gir framdrift i den ny-darwinistiske fortellingen. Mekanismene bekrefter fortellingen og gir den framdrift og flyt.

Darwinismen oppsto i en tid da nesten all naturvitenskap bygde på tanker om sammenheng og kontinuitet. Det var en tid da store ideologiske byggverk ble reist, ut fra et lite knippe grunntanker. En tid da kunsten var dominert av store romantiske historiefortellinger. Ingen fortelling som sirkulerer blant mennesker trenger være sann. Det holder lenge at en fortelling får satt seg, slik at den blir formidlet autoritativt av samfunnsmakten. Om noen skulle finne på å konfrontere denne fortellingen med ubehagelige fakta, er det verst for disse fakta. Som vitsen sier: 'jeg har bestemt meg, ikke prøv å forvirr meg med fakta.' Det vil også gå utover de som opptrer upassende nok til å trekke inn empiri for å skape usikkerhet i samfunnet. Fortellingen klarer seg helt fint, den. Den kommer styrket ut av enhver konfrontasjon, ikke basert på saklige grunner, men på makt.

Noe tilsynelatende avansert og suksessrikt i darwinismen

Til tross for at vi i denne boka holder fast ved at selve grunntankene darwinismen er feilaktige, er den banale kjernen dekket av en avansert glasur. Det finnes en mengde liksom-avanserte ting i darwinismen. Slik må det være for at den kunne tiltrekke seg såpass mange sofistikerte sjeler. La oss kikke på tre virkemidler darwinismen benytter for å virke avansert:

A. Tåkelegging av begrepet univers kan virke avansert

Selve forutsetningen for livet i universet, Big Bang, dannelse av solsystemer og sammensetninger av grunnstoffer, er i høy grad preget av Fininnstilling. Dersom darwinistene klarer å gjøre det noe mer rimelig å tro at slikt kunne dannes tilfeldig, så ville mye være vunnet for dem. I senere tid har det dukket opp en multi-univers hypotese, som synes laget som hanske til hånd i så måte. I korthet går det ut på at vårt univers bare er ett av mange parallelle, ikke observerbare univers. La tanken om naturvitenskap og empiri ligge litt, her er vi igjen på 'fortellingsplanet'. Poenget er: 'om det bare er mange nok slike multi-univers, så ville det ikke være så usannsynlig lenger at minst ett av dem har levelelige forhold.'

Loven om sannsynlighet for en union av begivenheter (addisjonssetningen), tilsier at sjansen øker desto flere muligheter som finnes. La oss anta at sannsynligheten for at liv skal dannes ved tilfeldighet, er av størrelsesorden 10 opphøyd i -40.000, som er en rimelig antagelse. Da er det klart det hjelper på muligheten, om en kan summere f.eks. 10 opphøyd i 500 univers i en multivers-hypotese. Da får man en betydelig høyere sannsynlighet. Dessverre er det noen tankekors i veien her: i) for det første er dette ikke bekreftet på noe vis at slike parallelle ‘multivers’ eksisterer. ii) Anta hypotetisk at det hadde gjort det. Da ville likevel sannsynligheten vært så lav (10 opphøyd i -39500), at matematikere kan fortelles oss at det ikke vil skje i virkelighetens verden. iii) Selv om det skulle være flere feile-muligheter, måtte det likevel skje i ett slikt univers, og det er ikke noe mindre vanskelig å få til der enn uten slike uavhengige ‘multivers’. Livet forutsetter en årsak utenfor det selv, det lar seg ikke bringe i eksistens av historier.

Det framstår som unnslippelsesforsøk, eller vikarierende argumentasjon som flytter problemet et eller flere trinn bakover. Det havner helt i tåkeheimen. Eneste mulige konsekvens av det, er at det blir uråd i en overstigelig tidsramme å komme til noen klarhet i problemet. Men kanskje er det akkurat det noen trenger?

B. Tåkelegging av begrepet evolusjon og slektskap

Begrepene evolusjon og slektskap er håpløse å bruke i diskusjoner, fordi darwinistene legger flerfoldige betydninger i dem. Evolusjon veksler mellom to ulike ting: i) enhver forandring av genfrekvenser innenfor en art. ii) En tenkt kontinuerlig avstamning på tvers av alle artsgrenser. Likedan med slektskap: a) Likhet i anatomi og fysiologi b) Felles naturlig slektsopphav hele veien tilbake til en urcelle. For å illustrere en slik notorisk tåkelegging, kan betrakte følgende setning: I. Apenes evolusjon viser slektskapet mellom aper og mennesker. Ved å kombinere de fleksible definisjonene ovenfor, kommer vi fram til fire typer tolkninger. Vi vektlegger å få fram spennvidden som ligger i de ulike betydningene. Vi kan ha flg. fire tolkninger:

Tolkning 1a) Tamme sjimpansers forkjærlighet for bananer, viser at det gunstig for oss mennesker å spise frukt
Tolkning 1b) Dagens skogsapers tilpasning til livet på savannen, viser at menneskets fordøyelse er utviklet fra skogsapers fordøyelse.
Tolkning 2a) Tilblivelse av de første mennesker fra apelignende forfedre i Afrika, viser av vi må prioritere friluftsliv og overnatting under åpen himmel.
Tolkning 2b) Utvikling fra små halvaper til store menneskeaper, viser at menneskets tale har utviklet seg fra menneskeapenes grynting. 
Apropos det siste har tegneseriers og filmindustriens livlige fantasi bygd opp under slike forestillinger i flere generasjoner allerede. (Bl.a. hadde Tarzan figuren 100 års jubileum nylig).

Disse fire tolkningene er alt annet enn entydige. Men alle kommer fra de vide forståelse av begrepet evolusjon og slektskap vi la til grunn. Prøver en å resonere baklengs, og forene disse fire setningene, så vil flertydigheten slå ut i at det er vanskelig å forene de ulike tolkningene i et samforent utsagn.

C) Tåkelegging i form av kompliserte datasett

Kompliserte biologiske forsøk er vanskelige å følge. Uoversiktlige datamengder kan være vanskelige å få oversikt over. Men alle eksperimenter må tolkes, og det som skjer er at en prøver sette dataene inn i en teoretisk ramme. Spørsmålet er om de må tvinges inn der, eller om de passer der. Problemorienterte teoretikere er ikke unyttige, det vet alle fysikere og kjemikere. Data er ingen argumentasjon i seg selv. Det blir i så fall som å peke nese, og si: 'du tar feil, fordi du kjenner ikke våre data.' Det er klart det kan synes urettferdig å angripe darwinistiske biologer , dersom en ikke har tatt tid og bryderi med å sette seg inn i data på den tunge eksperimentelle måten. Til forsvar for noen av oss, kan sies at nettopp fordi darwinisme hadde monopol som forklaringsmekanisme, syntes det utenkelig å gå inn på de premissene.

Vi nevnte eksperimenter overfor. Om en skal tvinges mellom å kategorisere darwinismen som en teori eller en samling med funn, må en nesten velge teori. Minst av alt er darwinismen en samling med funn og observasjoner som taler for seg selv. De to mekanismene til nydarwinismen, er som sagt mutasjoner og naturlig utvalg. På Darwins tid var det kun naturlig utvalg som var kjent. Men så fant nederlenderen Hugo de Vries i 1902 at mutasjoner kunne forekomme. Da endret man den klassiske darwinismen til nydarwinisme ved å si at mutasjoner måtte forekomme (-slik kan det være når en er uten alternativer). Da ble det mutasjoner og naturlig utvalg til sammen som skulle drive slekten framover. Uten en slik revitalisering av darwinismen da, hadde den antagelig avgått ved en stille død.

Populasjonsgenetikken er selve kjerneområdet innenfor teoretisk biologi, og har vært det i 100 år, siden feltet ble grunnlagt av R.A.Fisher. Han blir betraktet som en stor lærefader innen darwinismen, sammen med J.S.Haldane og S. Wright som også arbeidet med populasjonsgenetikk. Det kom som et sjokk på darwinismen da Gregor Mendel påviste at avkommets egenskaper kunne forklares som kombinasjoner av foreldrenes egenskaper. Sir Ronald Fisher (1990-1962) laget en modell han baserte mye av sin teori på. Den såkalte Wright-Fisher modellen. Fisher laget den, men Wright skrev en artikkel der han perfeksjonerte den og videreutviklet den modellen som bærer hans og Fishers navn.

Om noen skulle si at biologiens eksperimenter er mer avanserte enn biologiens teori, kommer det ikke motsigelser herfra. Det er nærmest utrolig det en har klart å få til i eksperimentell mikrobiologi og genteknologi. Men da har en oppsøkt problemene for deres egen skyld, og ikke latt darwinismen styre fokus hele tiden. Det har vært gjort nok av forsøk på at darwinismen kommer og tilraner seg ære for framganger f.eks. innen genteknologi, uten å ha forutsagt eller bidratt med noe i så måte. Men den grunnleggende forståelsen blir likevel ikke bedre enn den underliggende teoribygningen tillater, om en da ikke vil gå mot og prøve sprenge unaturlig trange band. Det er interessant at det er i ferd med å vokse fram en ny type bio-informatikk, som er mer ideologisk åpen og ikke lar seg begrense av darwinistiske forestillinger. Bioinformatikken er i utgangspunktet algoritmisk, på samme måte som DNA-basert liv er algoritmisk bygd opp (kapittel 4).

Populasjonsgenetikken arbeider innenfor en art, hvor en er begrenset til mikro-evolusjon og darwinismen er i stand til å gjøre seg gjeldende. Men fokuset blir for snevert når en kun fokuserer på mutasjoner, naturlig utvalg og kontinuitet. Moderne algoritmisk tenkning setter disse inn i en større sammenheng, og åpner for å ta bedre hensyn til genetisk drift i små populasjoner, studere muligheter for utdøing og gi mer nøyaktig beskrivelse av flaskehalser, hvor genetisk mangfold kan gå tapt. Vi må holde oss litt til ved teorien, den underliggende tolkningen og forståelsen av dataene.

Begrenset tilgang til informasjon

Mekanismene mutasjoner og naturlig utvalg begrenser vår evne til å fatte livets mangfoldige rikdom. Innenfor en art, er mekanismene likevel relevante til å forstå hvordan genfrekvenser endrer seg innen populasjonen. Men forklaringene henger på et enkelt begrep, 'fitness' som blir oversatt med både overlevelsesevne og forplantningsevne. Det blir ikke tatt tilstrekkelig høyde for at dette er to atskilte ting, og at overlevelsesevne og forplantningsvne dermed ikke er helt det samme. Det gjelder innenfor modeller biologene jobber med, som f.eks. Wright-Fisher-modellen. Innen denne modellen er det ikke mulig å skjelne overlevelsesevne og forplantningsevne. Begrepet 'fitness' har ikke noe skikkelig norsk synonym. Det nærmeste er kanskje ordet konkurranse-evne.

Tradisjonell darwinisme er ikke spesifikk nok når det gjelder begrepet 'fitness'. Den klarer ikke gjøre de begrepsavgrensninger og presiseringer som naturen krever. Det er bl.a. vanskelig å tallfeste parameteren 'fitness'. Det blir omtrent umulig å si hvor høy 'fitness' en bestemt ny egenskap vil ha når den innføres i en populasjon. En må ofte bruke samme eksperimenter både til å bestemme en 'fitness' og til å teste hvordan den virker på endring av arveegenskaper i populasjonen. Da går en på akkord med et grunnleggende vitenskapelig ideal at en teoretisk forutsigelse og dets verifikasjon, skal være uavhengige av hverandre.

At 'fitness' er et nøkkelbegrep hos norske darwinister, vet alle som har vært til stede på forelesninger hos professor Nils Chr. Stenseth. Når han tar ordet 'fitness' i sin munn, blir stemningen i salen nærmest andektig. Vi som sitter der kan føle at vi er i berøring med den den skjult visdom, som er forbeholdt de få utvalgte. Likevel trenger vi ikke la oss rive helt med, for 'fitness' er svært vanskelig å bestemme for en spesifikk art i et bestemt miljø, uavhengig av hva den skal brukes til å forutsi. Og en forutsigelse som forutsetter sitt eget resultat, er ikke mye verd. Det blir som etterpåklokskap: Det er mye enklere å identifisere prediktorer når man allerede vet utfallet. Men å forklare hvorfor værmeldingen i går var feil, er av begrenset verdi.

Likevel er ikke 'fitness'-begrepet ubrukelig. Denne forfatteren jobber selv matematisk med å prøve skjerpe begrepet. Innenfor isolerte arter og populasjoner, må sies at darwinismen har fått til en del, i det minste sammenlignet med hvor sørgelig lite den har bidratt utenfor artsgrensene. Likevel er det en betydelig overdrivelse å si at begrepene 'seleksjon og mutasjoner' har vært en generell suksess innenfor biologien. Med mindre en mener at endringer av genfrekvenser innenfor en populasjon, er det eneste som er viktig i biologien. Der har darwinismen noe å bidra med, om de ikke har sannheten. Det er særlig to punkter, der darwinismen fortsatt står og stamper innenfor populasjonsgenetikken:

1) Hvorfor mange arter har en slik ufattelig rikdom av genetisk variasjon i sin ville form.

Når en ved foredling har kvernet og kvernet på en temmet art, ved å utføre seleksjon (naturlig og kunstig) og samlet på naturlige samt utført kunstige mutasjoner, havner en ikke sjelden i en blindgate. Arten blir svekket og arvelige sykdommer samler seg opp. Hva må en da gjøre for å komme videre? Jo, da er ofte det beste valget å gå tilbake til villformen i naturen, dersom den ennå finnes der ute. Så må en krysse denne villformen inn igjen i den 'foredlede' populasjonen. Når en har prøvd akselerere de darwinistiske prosessene, og så viser det seg at hjelpen blir en bjørnetjeneste, både ovefor arten og oss selv. Vi har gjort oss avhengige av hjelp fra naturens egen referansegruppe, villformene. Der har de darwinistiske prosessene nesten stått stille i sammenligning. Mais er en av mange jordbruksvekster, der forfeilet foredling er blitt reparert ved å krysse inn villformen fra naturen igjen.

2) Et grunnleggende naturvern-problem: Hvordan kan en hjelpe naturens populasjoner til å bli bedre rustet for overlevelse? Hvordan utvide det naturlige genetiske mangfoldet? Det er en aktuell problemstilling for arter som befinner seg i samme situasjon som geparden (Acinonyx jubatus). Arter som er relativt tallrike, men snevre når det gjelder genetiske egenskaper. Årsaken til gepardens innsnevrede genetiske variasjon, er trolig at den for noen hundre år siden har vært gjennom en flaskehals, der den ble nesten totalt utryddet. Da ble det innavl mellom de få individene som førte gepard-arten videre. Denne innavlen er blitt hengende ved gepard-arten, selv om den igjen er blitt tallrik. Kan mutasjoner og naturlig utvalg, føre geparden videre? Det er ikke godt å vite, for planene som skulle utformes for dette, er omtrent fraværende. Kan grunnen være at en har for mye (prestisje) å tape, og for lite å vinne, slik at en like godt dropper hele prosjektet.

Naturlig utvalg og mutasjoner kan hjelpe oss et stykke på vei til å forstå genetiske egenskaper på nøytralt nivå innenfor en art. Men de har også presset sitronen for alt den er verd. Skal en komme videre, kan en ikke kjøre videre i de gamle hjulsporene -som er dype nok. Det innebærer at en må se etter helt andre ting enn mutasjoner og naturlig utvalg. Algoritmer er et nøkkelbegrep i bio-informatikken, som nå trenger seg på. Inntil nå kan det ha virket som darwinismen har brukt et tvilsomt påskudd: at å verne om ideologien og å verne naturen er ett og det samme.

Darwinistisk misjonering har i det store og hele skjedd under et dekke av vitenskapelighet. Men det finnes grupperinger som ikke helt klarer å skjule sin tilknytning til religiøs ideologi. Human Etisk Forbund (HEF) ble dannet i 1956 som et ideologisk darwinistisk prosjekt. Initiativtagerne var fagbiologer ansatt på Universitetet i Oslo (UiO). Pioner og mangeårig leder var biologiprofessoer Kristian Horn. De kaller seg human-etikere, det betyr at de smykker seg med to fine ord: Human-altså menneskelig og Etisk-altså bygd på moralske prinsipper. Underforstått at de mener seg ivareta disse idealene bedre enn de fleste av oss andre. Men de 'humane' grunnverdiene hos HEF hviler på at mennesket bare er et avansert dyr. Det er ikke mulig å forankre en profan humanitet på et høyere nivå enn det dyriske. Det genuint humane eksisterer altså ikke hos HEF. Hva så med etikken? De etiske grunnverdiene hos HEF hviler på en prinsipiell relativisme. For HEF eksisterer ingen objektiv etikk ut over den politiske dimensjonen. Det genuint etiske, eksisterer altså heller ikke hos HEF.

Etikk er kun noe som mennesker kan bli enig om, rent politisk. Den blivende mor har 'license to kill', og en benekter biologiske fakta og leker at barnet ikke er 'humant' før det er 12 uker gammelt. Så mye for det humane, så mye for etikken. Hvordan verdiene praktiseres overfor de aller svakeste, er selve testen. Rettighetsetikken som hentes fra Menneskerettighetserklæringen, er pr. definisjon ensidig. Det røper at det ikke finnes gjensidighet i human-etikken. Et innblikk i John Lennons sekulærhumanistiske hymne, Imagine, viser dette. Her synger han om en 'ideell verden' der all religion, alle nasjonalstater og all privat eiendom var avskaffet for godt. Lennon uttrykte et ønske om at vi andre en dag måtte bli som ham, og erkjenne dette. Men mens milliardæren Lennon satt i godstolen og skrev dette, overnattet uteliggere på Manhattan bare noen hundre meter unna hans toppleilighet. Disse fattige hjemløse hadde sikkert ikke hatt noe imot at Lennon hadde tatt med kassegitaren og satt seg blant dem for synge den nye låta. Men hvor mange hadde trodd på teksten?:

You may say I'm a dreamer But I'm not the only one I hope someday you'll join us And the world will live as one